Shoegaze

På begynnelsen av nittitallet kom en bølge av sjangere som definerte seg selv ved å ta avstand fra unødvendig selvhevdelse og generisk kommersialisering av lydbildet. Mest kjent er nok grunge, med band som Nirvana og Smashing Pumpkins i spissen, med aggressive gitarer og nihilistiske tekster, og fremdeles nok selvironi til å ikke falle over i metallsjangere. I Storbritannia slo ikke grunge som tilnærming an hos unge musikere og vi fikk istedenfor en mengde andre sjangere som var aggressivitet på scenen. Shoegaze sprang ut fra musikere som dro inspirasjon fra seksti- og syttitallets psykedelia, krautrock og garasjerock, med fokus vekk fra gitarsoloene og inn på de store, bråkete akkordene. Melodiene var fremdeles melankolske, og vokalen var alltid i bakgrunnen, for å understreke av ingen av elementene i musikken var viktigere enn en annen.Betegnelsen Shoegazer ble opprinnelig brukt som en negativt ladet beskrivelse av musikerne som stod på scenen og konsentrerte seg mer om lyden og effektpedalene, enn om publikum. Først etter fornyelse av sjangeren ble ordet brukt i positiv forstand. Det var alternative musikere som tok inspirasjon fra tidlige postrock og new wave-band som Sonic Youth og Joy Division, som først gjenoppdaget de drømmeaktige og støyfulle lydbildet av shoegaze.