Progressiv rock hadde sin storhetstid gjennom syttitallet. Noen band begynte kanskje å føle at idéene bak musikken de spilte var litt for store til å bli presentert på en enkel måte, eller de rett og slett bare gikk lei av å spille de samme akkordene repetitivt. For å bevege seg mot større verker og unngå den typiske vers-refreng progresjonen, begynte musikere å trekke elementer fra klassisk musikk inn i rockens verden. Vokalister holdt følge ved å skrive tekster basert på store litterære verker, innblandet samfunnsanalyse, noen ganger levert som poesi – og uten selvironi.På tross av at mange i dag ser på progressive rock som pompøst og ikke minst litt flaut er det likevel en stor mengde av disse stormannsgale bandene som har overlevd inn i moderne tid. Hvem har vel ikke sett en ung gitarist med Led Zeppelin eller Pink Floyd T-skjorte? De i progrockens bastion som har overlevd lengst er også de som var med fra begynnelsen, istedenfor å kaste seg på under kommersialiseringen – King Crimson og Van Der Graaf Generator blir sjelden nevnt en annen måte enn hengivent, på tross av fantasy-temaer og selvhøytidelige soloer. Som i de fleste andre sjangere kommer det vel an på om musikerne lever opp til forventningene.